Toppskårer: Dida Steiro og Arne Torp, 7 mål.
Jeg har aldri opplevd maken - at et lag som rykker opp har toppskårere med sju mål. Men vi skal ikke frata toppskårerne æren av den grunn. Uten deres mål hadde vi aldri rykka opp.
Årets mål: Michal Hammer.Mot Oppegård borte skåra Mikke et kjempemål på hel volley fra 20 meter. Han smelte ballen opp i nettaket i lengste hjørne uten å blunke. En verdig vinner av årets mål. Svært viktig var målet og. Vi slo Oppegård 2-1 og Oppegård blei som kjent nummer to i serien.
Spiller med størst framgang: Tron Halvorsen.
Tron var direkte dårlig da han kom. Men all banninga og skrikinga etter misslykka pasninger sa noe om at dette var en spiller som hadde mer inne. Fikk sine første kampminutter mot Huk i Oslo-Cup. Var halvannet sekund for seint ute i hele den omgangen han spilte. Forskjellen er enorm til den spilleren vi så i Veitvet-kampen borte i høst. Da løp og kjempet han i samfulle 90 minutter og hadde kvalitet og innsats i alt han gjorde.
Årets trofaste sliter: Espen Bye. Alltid på trening. Alltid på kamp. Alltid tidsnok. Alltid sistemann som går. Og en solid sesong som høyreback. En fryd å ha på laget.
Årets nykommer: Bjørnar Andersen. Så mange nykommere vi hadde i år er dette en svært prestisjetung pris. Men den er fortjent. I aller høyeste grad. Bjørnar har gjort en solid innsats både som midtbanesliter og som kaptein. Spilte flest kamper og flest minutter i sesongen. Dessuten passer han fint inn i rekruteringsmønsteret i klubben. Har fått med seg Tron og Per Ivar. I tillegg smørte han Terje med så mange elektrikeroppdrag at Terje og til slutt ga etter for presset og blei Ljan-spiller i høst.
Og så de mer useriøse:
Årets hodespiller: Han får ikke prisen for sine uttallige klareringsheadinger. Ei heller for sine to nydelige hodemål. MEN han får prisen for årets mest pricelesse opptreden. Han står helt aleine midt på egen halvdel og får en langt oppsill mot seg. Og så god er han på hodet at i stedet for å sparke ballen kaster han seg ned på bakken for å heade. Sjøl om han ligger på bakken går ballen under han...årets hodespiller er Nicolay Krohn de Lange!Årets stølskøppspiller: Tøff kamp her mellom blant annet Starheim og Bjarne. Men prisen må gå til Terje Landsgård, som virkelig skjønte det. Jeg er vel ikke den eneste som har fått oppleve Jon Rønningen-løftet til Terje Landsgård?
Årets innhopp: Sjøl om Simen gjør et latterlig bra innhopp mot Nesøya hjemme, skårer to og legger opp til to, var det vel, så må vi huske på at dette er en av de useriøse prisene...og derfor går prisen til Stig Henning Morken for hans innhopp mot Totenkam hjemme...to minutter, rødt kort og straffe imot....Årets beste forfall: Flere kandidater her og. Starheim måtte stå over trening fordi han hadde tråkka over på kontoret, John Gustav måtte stå over kamp fordi han hadde tråkka over i knallhard kamp med 11-åringene på fotballskolen og Vegar Ormåsen måtte stå over trening fordi han hadde spist dårlig Holmlia-kebab. Men prisen går likevel til Steve Bongo Larsen som jeg hadde omtrent denne samtalen med:
Steve: Jeg kan ikke komme på trening. Jeg skal i burdsdag.
Ståle: Å, har du bursdag?
Steve: Nei, det er kjæresten til søstera mi sin bursdag så vi skal ha sånn middag.
Ståle: Kan du ikke komme deg unna det da?
Steve: Øøh...nei, mamma har sagt at jeg må.
Årets kjeks: Her har det vært jevnt mellom Finn-A, Espen Øverås og Vegard Grimstveit. Men prisen må jo gå til Finn-A. På et lag hvor det er så mange snille gutter og hvor vi ikke trenger fløyte for å dømme på trening er det en spiller som til stadighet blir klipt ned og går ned for telling. Finn-Arne Lorentzen er årets kjeks for sin evne til å være et vandrende frispark.
I tillegg delte Stig og Bjørnar ut noen priser, men det får de skrive om sjøl hvis de vil...jeg har blant annet bilder av en herlig trio.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar